Pensjonistpartiet Lier

03/09/2026

Pensjonistpartiet er et politisk parti som legger vekt på de myke verdiene. Nå ønsker vi nye mennesker velkommen til oss. Sammen med oss kan du være med å forme Liers utvikling fremover. - ta gjerne kontakt med oss for en prat!

28/08/2026

EN KONGE HAR GÅTT BORT
– et menneske og en samlende kraft er borte

Av leder av Pensjonistpartiet Lier

I dag er Norge i sorg.

Hans Majestet Kong Harald V er gått bort. Med hans død har landet mistet en konge som gjennom mer enn tre tiår har stått i tjeneste for Norge og det norske folk. Kongen døde 28. august 2026, 89 år gammel.

For mange av oss som har levd noen år, er dette også et sterkt møte med vår egen historie.

Vi har fulgt Kong Harald gjennom et langt liv. Vi har sett ham som kronprins, som konge, som ektemann, far og bestefar – men også som et menneske som på sin egen måte har vært en del av hverdagen og historien til det norske folk.

Han var kongen som møtte mennesker med varme og respekt. Han hadde en egen evne til å være nær folket, samtidig som han bar med seg den verdigheten og det ansvaret som følger med kongegjerningen.

For oss i Pensjonistpartiet er det naturlig å trekke frem betydningen av det lange perspektivet.

Kong Harald representerte kontinuitet i en tid hvor samfunnet har gjennomgått enorme forandringer. Mange av dagens eldre husker Norge fra en helt annen tid. De husker etterkrigsårene, gjenreisningen, utviklingen av velferdsstaten og de store teknologiske og samfunnsmessige endringene som har kommet siden.

Kongen var et fast holdepunkt gjennom alt dette.

Han representerte noe som er blitt stadig viktigere i en tid preget av raske endringer: fellesskap, tilhørighet og respekt for hverandre.

Det er lett å glemme verdien av slike samfunnsbånd. Vi lever i en tid hvor debatten ofte blir hardere, avstanden mellom mennesker større og hvor mange opplever at samfunnet går for fort.

Da har vi behov for mennesker og institusjoner som minner oss om det som binder oss sammen.

Kong Harald hadde denne rollen.

Han var konge for hele Norge. For unge og gamle. For mennesker i byene og på bygdene. For mennesker med ulik bakgrunn og ulike politiske meninger.

Og kanskje er det nettopp dette som er noe av det viktigste vi kan lære av hans liv og hans gjerning:

Et land er mer enn politikk. Norge er også et fellesskap.

Som leder av Pensjonistpartiet ønsker jeg å uttrykke vår dype respekt og takknemlighet for Kong Haralds livslange tjeneste for landet.

Pensjonistpartiet representerer mange mennesker som selv har brukt store deler av livet på å bygge Norge. De har arbeidet, betalt skatt, oppdratt barn, tatt vare på familier, lokalsamfunn og frivillighet. De har vært med på å skape det samfunnet vi har i dag.

For denne generasjonen har Kong Harald vært en del av selve tidsbildet.

Derfor rammer hans bortgang også mange eldre spesielt sterkt.

Vi skal samtidig ikke glemme Dronning Sonja, Kronprins Haakon og hele den kongelige familien. I dag er de først og fremst en familie som har mistet en ektemann, far, bestefar og nær person.

Våre tanker går til dem i sorgen.

Men vi skal også rette blikket fremover.

Norge står fortsatt. Samfunnet skal videre. Nye generasjoner skal ta over ansvaret.

Og nettopp derfor bør vi i dag ta med oss noe av det Kong Harald har stått for: respekt for mennesker, kjærlighet til landet, tro på fellesskapet og viljen til å stille opp – også når oppgaven er vanskelig.

Vi i Pensjonistpartiet vil minnes Kong Harald med takknemlighet.

Han var vår konge.

Han var en del av vår historie.

Og for svært mange nordmenn vil han også være en del av våre personlige minner.

Takk for tjenesten, Kong Harald.

Våre tanker går til den kongelige familien og til hele det norske folk.

Hvil i fred.
❤️❤️❤️

Velkommen til Pensjonistpartiet Lier – Partiet for hele familien!
Vi er et blokkuavhengig parti som arbeider for å bevare naturen og fremme et humant samfunn.

26/08/2026

Kjære venner, kjære medborgere – og ikke minst kjære pensjonister!
Det er en glede å stå her i dag på vegne av Lier Pensjonistparti.

Vi er kanskje ikke det partiet som roper høyest. Vi trenger heller ikke det. For vi har levd lenge nok til å vite at det ikke alltid er den som roper høyest som har de beste løsningene.
Vi har erfaring. Vi har sett politikere love både det ene og det andre. Vi har sett budsjetter komme og gå.
Og vi har lært én viktig ting:
Det hjelper lite med flotte planer dersom menneskene som trenger hjelpen, ikke får den.
For hva er egentlig det viktigste når vi blir eldre?
Det er å kunne føle seg trygg.
Trygg på at legen har tid til oss når vi trenger det.
Trygg på at vi får den hjelpen vi trenger hjemme.
Trygg på at sykehjemsplassen finnes dersom den dagen kommer.
Trygg på at tannlegen ikke blir en luksus man må spare til.
Og trygg på at pensjonen faktisk gjør det mulig å leve – ikke bare overleve.
La oss snakke litt om helse.
Vi hører stadig at vi skal ha et helsevesen i verdensklasse. Det høres veldig bra ut.
Men jeg vil gjerne spørre:
I hvilken verden er det verdensklasse å måtte vente lenge på lege, behandling eller hjelp?
For oss som er pensjonister, er tid litt annerledes enn da vi var 30.
Når en 30-åring må vente noen måneder på behandling, kan det være irriterende.
Når en 80-åring må vente, kan det bety at livet blir mindre aktivt, mindre sosialt og mer ensomt.
Derfor må vi ha et helsevesen som ser mennesket, ikke bare pasientnummeret.
Og så har vi fastlegen.
Fastlegen skal være en trygg person som kjenner oss – ikke en ny lege hver gang vi trenger hjelp.
For når man begynner å få litt mer erfaring med kroppen, oppdager man at det dukker opp stadig flere lyder og varsellamper.
Knærne knirker. Ryggen protesterer. Blodtrykket har plutselig fått egne meninger.
Og da er det greit å ha en lege som faktisk kjenner historien vår!
Men helse handler ikke bare om lege.
Det handler om tannhelse også.
For det er noe merkelig med tennene.
Da vi var unge, fikk vi beskjed om å ta vare på dem fordi vi skulle ha dem hele livet.
Og så kommer vi til pensjonsalderen – og oppdager at det koster en liten formue å beholde dem!
Det kan være billigere å reparere bilen enn å reparere tennene.
Men tennene våre er ikke luksus.
Å kunne spise ordentlig, smile, snakke og ha god helse henger sammen med tannhelsen.
Derfor mener vi at tannhelse må tas langt mer på alvor også for eldre.
Så har vi pensjonen.
Pensjon er ikke en gave fra staten.
Pensjon er penger mennesker har vært med på å bygge opp gjennom et langt arbeidsliv.
Mange av oss har stått opp tidlig, gått på jobb, betalt skatt og bidratt til samfunnet i 30, 40 og kanskje 50 år.
Da må vi kunne forvente at samfunnet stiller opp når vi selv trenger det.
Det er ikke urimelig.
Det er rettferdig.
Og vi må tørre å snakke om økonomi.
For når strømregningen øker, maten blir dyrere, medisiner koster mer, tannlegen koster mer og husleien stiger, hjelper det lite å få høre at «inflasjonen går ned».
Prøv å fortelle det til lommeboka!
Den har tydeligvis ikke fått beskjed.
Vi trenger en politikk som gjør at pensjonister får beholde mer av pengene de faktisk har til å leve for.
Men det handler ikke bare om kroner og øre.
Det handler om verdighet.
Ingen skal sitte alene hjemme og være redd for å falle.
Ingen skal måtte vente så lenge på hjelp at de mister funksjonene de hadde.
Ingen skal føle seg som en byrde fordi de trenger litt hjelp i hverdagen.
Og ingen skal bli glemt fordi de har blitt gamle.
Institusjonene våre må være gode steder å bo.
Et sykehjem skal ikke bare være et sted hvor man får medisiner og mat.
Det skal være et hjem.
Det skal være mennesker som kjenner deg.
Noen som vet hvilken kaffe du liker.
Noen som vet at du helst vil stå opp klokken åtte – og ikke halv sju.
Noen som vet at du har vært lærer, håndverker, mor, far, bestemor, bestefar, nabo, venn eller kollega.
For bak hver eneste pasient finnes det en historie.
Og den historien skal vi respektere.
Vi må også sørge for at de ansatte i helse og omsorg får tid til å gjøre jobben sin.
For vi kan kjøpe nye systemer, nye skjemaer og nye dataprogrammer.
Men til slutt er det fortsatt mennesker som skal ta vare på mennesker.
Og kanskje trenger vi litt mindre papirarbeid og litt mer tid til folk.
Det hadde vært en god begynnelse.
Men vi i Lier Pensjonistparti ønsker også et samfunn der pensjonister får leve – ikke bare bli tatt vare på.
Vi vil ha møteplasser.
Aktiviteter.
Transportmuligheter.
Et samfunn hvor det er lett å komme seg ut, treffe andre mennesker og være en del av fellesskapet.
For ensomhet er også et helseproblem.
Det kan være farlig å bli sittende alene dag etter dag.
Derfor skal vi ikke bare spørre:
«Hva trenger du av hjelp?»
Vi skal også spørre:
«Hva har du lyst til å gjøre?»
For alderdommen er ikke slutten på livet.
Det er en del av livet.
Og mange pensjonister har fortsatt både meninger, energi, kunnskap og humor.
Noen har kanskje litt mindre energi enn før.
Men meningene?
De blir som regel

22/08/2026

I dag vil jeg presentere leder for Lier Pensjonistparti, Thea Ann Charlott Wold. Hun vil sikkert presentere seg selv videre i kommentarfeltet. Lier Pensjonistparti vil ha en stand ved Liertoppen kjøpesenter lørdag 29. august.