Familieterapeut Bente Grøtte

01/11/2026

For å kunne stoppe volden, må vi forstå den

Når barn utøver vold, vekker det ofte sterke reaksjoner. Det kan skape frykt, frustrasjon, sinne og avmakt hos både voksne og andre barn. Det er forståelig. Vold skal aldri bagatelliseres, og barn som utsettes for vold, skal beskyttes. Samtidig er det viktig at vi parallelt med å stoppe handlingene undersøker hva som ligger bak.
I møte med barn som utøver vold, rettes oppmerksomheten ofte mot det vi ser: slagene, sparkene, truslene og aggresjonen. Det er lett å bli opptatt av å korrigere atferden, sette grenser og sørge for at barnet forstår at handlingene ikke er akseptable. Dette er nødvendig, men det er ikke alltid tilstrekkelig. Det er ikke sikkert barnet selv forstår uttrykkene sine.
Psykologspesialist Zemir Popovac løfter i boken Barn som utøver vold frem betydningen av å forstå både barnets indre psykologiske forutsetninger og den ytre konteksten barnet lever i. Det finnes ikke én forklaring på hvorfor barn utøver vold. Barnets utviklingshistorie, relasjonelle erfaringer, følelsesmessige vansker og livssituasjon kan alle ha betydning.
For noen barn kan vold være knyttet til vansker med å håndtere sterke følelser, tåle frustrasjon eller regulere impulser. For andre kan det handle om opplevelser av avmakt, krenkelser, utrygghet eller utenforskap. Det som kommer til uttrykk gjennom handlinger, kan være barnets måte å forsøke å håndtere noe det ennå ikke har tilstrekkelige ferdigheter til å mestre på andre måter.
Vi kan ikke straffe et barn til bedre følelsesregulering eller tryggere relasjonelle erfaringer.
Barn trenger voksne som både setter tydelige grenser og forsøker å forstå hva som gjør situasjonen vanskelig for dem. Voksne som kan stoppe vold uten å avvise barnet, og som hjelper barnet med å forstå egne reaksjoner og utvikle andre måter å møte vanskelige situasjoner på.
Dette krever også at vi voksne er villige til å rette blikket mot oss selv. Når vi møter vold, kan frykt, frustrasjon og behovet for kontroll lett ta overhånd. Da risikerer vi å bli mer opptatt av å korrigere barnet enn å forstå hva barnet trenger hjelp til.
Dette handler ikke om å unnskylde vold eller frita barnet for ansvar. Det handler om å forstå at utvikling og endring forutsetter mer enn korrigering og konsekvenser. Samtidig må tryggheten til dem som utsettes for vold, alltid ivaretas.
Bak barnets voldshandlinger kan det ligge følelser det ennå ikke har forutsetninger for å forstå eller håndtere. Barn trenger voksne som hjelper dem å finne ord for det som er vanskelig, tåler følelsene deres og viser dem at det finnes andre måter å uttrykke smerte, sinne og avmakt på enn å skade seg selv eller andre.

08/10/2026

Når barn blir følelsesmessig overbelastet

Jeg er opptatt av hvordan emosjonelt stress påvirker barn, og hvor lett det er å overse eller misforstå signalene på at et barn er følelsesmessig belastet. Stress hos barn ser nemlig ikke alltid ut som uro, gråt eller tydelige tegn på at noe er vanskelig. Noen barn blir stille og trekker seg unna, mens andre blir sinte, irritable eller får et sterkt behov for kontroll. Noen kan virke lite motiverte, ha vansker med å konsentrere seg eller slutte å prøve når de opplever at ting blir for krevende.

Når et barn over tid står i mer følelsesmessig belastning enn det har kapasitet til å håndtere, kan det påvirke barnets evne til å regulere følelser, konsentrere seg, lære og inngå i gode relasjoner. Det kan også påvirke barnets opplevelse av mestring og troen på seg selv. Det som utenfra kan se ut som manglende vilje, motstand eller utfordrende atferd, kan derfor noen ganger være et uttrykk for at barnet allerede har brukt mye av kapasiteten sin på å håndtere det som skjer på innsiden.
Fra et familieterapeutisk ståsted blir det viktig å forsøke å forstå barnets uttrykk i sammenheng med relasjonene og omgivelsene barnet er en del av. Atferden forteller oss noe, men den forteller ikke nødvendigvis hele historien. Derfor blir derfor nyttig å være nysgjerrig på hva barnet forsøker å håndtere, hva som ligger bak reaksjonene, og hva barnet trenger fra de voksne rundt seg. Det som vi beskriver som «å se bak atferden».
I stedet for bare å spørre hvorfor barnet ikke gjør det vi forventer, kan vi også spørre oss hva som gjør det vanskelig for barnet å få det til. Når vi ser barnets reaksjoner i lys av den totale belastningen, kan det som først ser ut som motstand, få en annen betydning.
Barn trenger voksne som kan hjelpe dem med å forstå og regulere følelsene sine og voksne som legger merke til når belastningen blir for stor. Å redusere stress handler ikke nødvendigvis om å fjerne alle krav eller skjerme barnet fra det som er vanskelig. Det handler like mye om å skape mer forutsigbarhet, trygghet og støtte, og om å tilpasse kravene slik at barnet får mulighet til å oppleve mestring.

21/09/2026

Hvordan bevare barnets røtter etter omsorgsovertakelse?

Det skjer spennende ting i Rogaland - se link til artikkel nederst i innlegget.

Som familieterapeut tenker jeg at dette berører noe helt grunnleggende i arbeidet med barn og familier. Når et barn flytter i fosterhjem, flyttes omsorgen – men barnets historie, tilhørighet og relasjon til foreldrene forsvinner ikke.

Foreldre kan fortsatt være betydningsfulle for barnet, også når de ikke lenger skal ivareta den daglige omsorgen. De trenger derfor ikke bare å bli sett i lys av det som har vært vanskelig, men også som mennesker som fortsatt har en plass i barnets liv, og som kan trenge støtte og veiledning for å finne sin rolle i en ny situasjon.

Å ivareta foreldrene er også å ivareta barnet.

Jeg tenker at dette er særlig viktig når vi snakker om gjenforening. Gjenforeningsarbeid handler ikke bare om en eventuell tilbakeføring, men også om å bevare og utvikle relasjoner, støtte foreldrene i endringsarbeid og legge til rette for at barnet kan oppleve trygghet i kontakten med dem.

For noen barn vil tilbakeføring være mulig og til barnets beste. For andre vil det ikke være det. Men uansett utfall må vi ikke miste av syne barnets behov for å forstå sin egen historie og få ha en plass til foreldrene sine i livet.

Vi må klare å ivareta barnets behov for beskyttelse og stabilitet, samtidig som vi anerkjenner betydningen av relasjonene barnet bærer med seg.

Barn skal ikke måtte velge mellom røttene sine og stedet de bor etter omsorgsovertakelse. ❤️

En viktig påminnelse om at barnevernsarbeid ikke bare handler om hvor barnet skal bo, men også om hvordan vi sammen kan ivareta hele barnets liv og relasjoner.

Les mer om landsbymodellen her, og hvordan barnevernet kan styrke arbeidet med relasjonene rundt barnet etter omsorgsovertakelse:

https://www.fontene.no/nyheter/de-skal-drive-barnevern-pa-en-ny-mate/2708522?fbclid=IwY2xjawUd0eRwZG9mAWV4dG4DYWVtAjEwAGJyaWQRMDBPdlgzaUR2cWY5MzBNZnZzcnRjBmFwcF9pZBAyMjIwMzkxNzg4MjAwODkyAAEeKOEOJuoj1b8MbvTw2MrNtYPt_KoTDoGpG73zpcOfDuYkyIXLkuKx6jLWhOA_aem_QkTF1hLwdNArSQH_yi3_Uw

– Det er genialt, sier barnevernsansatt som har fått opplæring i landsbymodellen.

16/09/2026

Kjære mamma og pappa ❤️
Det er noe jeg ønsker at dere skal vite, nå som høstferien nærmer seg.
Jeg vet at dere ikke bor sammen lenger, og at jeg derfor har to hjem. Noen ganger er jeg hos mamma, og andre ganger er jeg hos pappa. Jeg vet at dere begge er glad i meg, og jeg vet at dere begge ønsker å være mest mulig sammen med meg.
Men noen ganger kan det være vanskelig å være meg når dere skal bestemme hvordan ferien skal bli. Jeg vil ikke måtte velge hvem av dere jeg helst vil være hos. Jeg vil ikke måtte kjenne på at den jeg ikke velger, blir lei seg eller skuffet. Jeg vil heller ikke måtte tenke på hvem som trenger meg mest.
For jeg har dere begge i hjertet mitt.
Jeg kan savne mamma når jeg er hos pappa, og jeg kan savne pappa når jeg er hos mamma. Det betyr ikke at jeg ikke har det fint der jeg er. Jeg kan glede meg til å være hos pappa og samtidig savne mamma. Jeg kan ha det koselig hos mamma og samtidig lengte etter pappa. Begge deler kan være sant på én gang.
Derfor håper jeg at dere voksne kan snakke sammen og finne ut av høstferien uten at jeg trenger å bestemme. Jeg trenger å vite i god tid hvor jeg skal være og når jeg skal være hos hver av dere. Da slipper jeg å gå og lure, og jeg kan begynne å glede meg til ferien.
Når jeg er hos mamma, vil jeg kunne glede meg over det uten å være redd for at pappa blir lei seg. Og når jeg er hos pappa, vil jeg kunne glede meg over det uten å være redd for at mamma blir lei seg.
Jeg trenger også å kunne fortelle dere om det jeg opplever hos den andre, uten å måtte passe på hvordan dere reagerer. Jeg vil kunne snakke om mamma når jeg er hos pappa, og om pappa når jeg er hos mamma. Jeg vil kunne si at jeg savner den andre uten at det betyr at jeg vil bort fra den jeg er hos.
Det som er vanskelig mellom dere, er de voksnes ansvar. Jeg trenger ikke å vite hvem som har rett, og jeg trenger ikke å ta parti. Jeg trenger bare at dere hjelper meg med å slippe å stå imellom.
Jeg håper dere kan huske at jeg ikke har to hjerter. Jeg har ett. Og i det hjertet er det plass til dere begge.
Så når dere planlegger høstferien, håper jeg dere kan tenke på hvordan det er å være meg. Ikke bare på hva dere selv ønsker, men på hvordan dere kan gjøre ferien trygg og god for meg.
Jeg trenger at dere begge hjelper meg med å få være glad i dere begge.
For jeg er jo jenta til dere begge to, også i høstferien ❤️

08/09/2026

"Det er ikke din skyld"

Etter Kong Haralds bortgang har historien til Marthe Kristine Paulsen gjort sterkt inntrykk.
Som barn levde hun med vold hjemme. Da hun møtte Kong Harald og fortalte om det hun opplevde, fikk hun høre noen enkle, men dypt betydningsfulle ord fra:

«Det er ikke din skyld.»

Barn som lever med vold, konflikt eller utrygghet, kan lett ta på seg et ansvar som aldri skulle vært deres. Barn forsøker å forstå verden rundt seg – og når de voksne ikke skaper trygghet, kan barnet begynne å lete etter forklaringen i seg selv.

Derfor trenger barn voksne som tydelig plasserer ansvaret der det hører hjemme.

Det er aldri barnets ansvar å håndtere de voksnes vold, konflikter eller manglende omsorg.
Barn trenger at vi, gjennom både ord og handling, tydelig viser dem at ansvaret og skylden aldri er deres.

Historien om Marthe minner oss også om hvilken betydning ett menneske kan ha for et annet. At noen ord, sagt med varme og alvor, kan bli værende gjennom et helt liv.
Et lite menneskemøte. Noen få ord. En stor forskjell.

Takk, Kong Harald, for måten du møtte mennesker på ❤️

«barnetsbeste

30/08/2026

Et barn trenger ikke forstå ordene for å kjenne smerten i en konflikt 🩶

25/08/2026

Når vi jobber med et barn, jobber vi sjelden bare med barnet.
I barnevernssaker er det lett å tenke at vi først og fremst jobber med barnet og foreldrene. Og juridisk er det viktig å være tydelig på hvem som er parter i saken. Men faglig kan vi likevel ha et langt bredere blikk.
For rundt hvert barn finnes det et helt system av mennesker som er betydningsfulle for barnet. I tillegg til foreldre, er det besteforeldre, andre familiemedlemmer, skole, barnehage, PPT, fastlege, miljøterapeuter og kanskje fosterforeldre.
Alle har ulike roller, ulike perspektiver og ulik relasjon til barnet.
Det er her jeg tenker at det systemiske perspektivet kan være særlig nyttig i barnevernsarbeid.
Å jobbe systemisk handler ikke om at «alle skal inn i saken», eller at alle skal ha en mening om hva som er riktig for barnet. Det handler om å forsøke å forstå barnet i sammenheng med de relasjonene og systemene barnet faktisk lever i.
Det som skjer hjemme, påvirker skolen. Det som skjer på skolen, kan påvirke hjemmesituasjonen. Foreldrenes belastninger kan påvirke barnet. Barnets fungering kan igjen påvirke foreldrene. Hjelpeapparatets ulike tiltak kan enten trekke i samme retning – eller i verste fall skape flere parallelle spor.
Da kan det være nyttig å stille noen systemiske spørsmål:
• Hvem er viktige rundt dette barnet?
• Hvordan påvirker de ulike delene av systemet hverandre?
• Hvilke ressurser finnes allerede rundt barnet?
• Hvor oppstår det misforståelser eller ulike forståelser?
• Er vi som hjelpere samstemte nok?
• Og hva trenger de voksne rundt barnet for å kunne gi barnet den støtten det trenger?
Noen ganger er det kanskje ikke barnet som trenger «enda et tiltak». Kanskje er det de voksne rundt barnet som trenger å forstå hverandre bedre. Kanskje trenger foreldrene og skolen en felles forståelse av hva barnet strever med, eller hjelpeapparatet trenger å koordinere seg bedre. Og kanskje finnes det allerede en besteforelder, lærer, trener eller en annen trygg voksen i barnets liv som kan få en viktigere rolle og være en beskyttelsesfaktor for barnet.

Når vi løfter blikket fra barnet alene og ser på systemet rundt, kan vi derfor noen ganger oppdage at det ikke nødvendigvis er barnet som skal «fikses», men at vi voksne kan ha behov for å justere hvordan vi forstår, samarbeider og møter barnet.
Hvordan kan vi skape et bedre lag rundt barnet?
For meg handler systemisk familieterapi i barnevernsarbeid derfor ikke om å gjøre saken større enn den er. Det handler om å gjøre forståelsen av barnet større.
Samtidig må vi klare å holde fast ved det juridiske og faglige ansvaret: Foreldre – og barnet når barnet har partsstatus – er partene i barnevernssaken. Andre personer og tjenester kan ha viktige roller rundt barnet uten å være parter.
Det ene utelukker ikke det andre.
Tvert imot tenker jeg at vi kan være tydelige på roller og ansvar, samtidig som vi arbeider systemisk.
Jeg liker å tenke slik;
«Hvem trenger å være rundt barnet for at barnet skal få det bedre – og hvordan kan vi sammen få det til?»
Bufdirs arbeid med «Barnets behov i sentrum» bygger nettopp på en økologisk og multisystemisk forståelse av barnets utvikling og behov, og fremhever betydningen av familie, nettverk og samarbeid mellom ulike aktører.

15/08/2026

Skolestart – en overgang som kan romme mye ❤️

Snart er ferien over, og hverdagen med skole, rutiner og faste tider skal i gang igjen.

For noen barn er skolestart fylt med glede og forventning. For andre kan overgangen være mer krevende. Kanskje gruer de seg til noe, kjenner på uro eller synes det er vanskelig å gå fra ferie til en mer strukturert hverdag.

Jeg kom over en fin og nyttig artikkel fra UiT om nettopp dette. Psykologspesialist Toril Sørheim Nilsen deler gode råd om hvordan foreldre kan bidra til en tryggere skolestart – både gjennom mental, praktisk og sosial forberedelse.

Hun løfter blant annet frem betydningen av å snakke med barnet om hva som venter, ta bekymringer på alvor, gradvis finne tilbake til hverdagsrutinene og støtte barnet i å gjenoppta kontakten med skolekamerater.

Vi trenger ikke bare spørre barna hva de gleder seg til. Vi bør også være nysgjerrige på om det er noe de gruer seg til.

For skolestart er ikke nødvendigvis bare spennende. For noen barn kan det være en stor overgang.

Vi kan ikke alltid gjøre det som er vanskelig mindre vanskelig. Men vi kan sørge for at barnet slipper å møte det alene. ❤️

📖 Anbefaler å lese artikkelen fra UiT:

06/08/2026

Når barn lyver – en faglig refleksjon om mening, beskyttelse og relasjon

Jeg tror de fleste av oss har opplevd å «ta et barn i å lyve».
Når vi opplever at barn lyver, utløser det ofte frustrasjon og irritasjon. Særlig utfordrende kan det være når barnet forteller historier som lett kan motbevises, eller når løgnene fremstår som unødvendige. Hvorfor lyve om noe som ikke gir noen åpenbar gevinst? Hvorfor holde fast ved en usannhet når alle vet at den ikke stemmer? Hvorfor lyve når sannheten tåler dagens lys?
Fra et relasjonelt og utviklingspsykologisk perspektiv kan vi endre spørsmålet fra «Hvorfor lyver barnet?» til «Hva kan denne løgnen være et uttrykk for?». På akkurat samme måte som vi er blitt vant med å se på «hva som ligger bak atferden» når et barn uttrykker for eksempel sinne.
Barn lyver av mange av de samme grunnene som vi voksne gjør: for å beskytte seg selv, unngå skam, bevare relasjoner, få anerkjennelse eller skape en fortelling som oppleves lettere å leve med. Samtidig har barn et mindre modent nervesystem, begrenset impulskontroll og en identitetsutvikling som fortsatt er i prosess. Det betyr at sannhet, fantasi, håp, frykt og ønsketenkning ofte flyter mer over i hverandre enn hos voksne.
For noen barn blir løgn en strategi for å regulere vanskelige følelser. Dersom erfaringene deres har lært dem at det kan være farlig eller risikabelt å fortelle sannheten, eller at feil møtes med kritikk, sinne eller avvisning, kan usannheten fungere som et forsøk på å beskytte både selvbildet og relasjonen til den voksne. Da er ikke løgnen nødvendigvis uttrykk for manglende moral, men for en opplevelse av at sannheten er for risikabel.
Andre barn kan fortelle usanne historier fordi de lengter etter å bli sett og anerkjent. Historier om spennende opplevelser, imponerende prestasjoner eller dramatiske hendelser kan være forsøk på å skape tilhørighet eller øke egen verdi i møte med jevnaldrende og voksne. Dersom barnet opplever seg som utilstrekkelig eller lite betydningsfullt, kan den konstruerte fortellingen bli et forsøk på å fylle et emosjonelt tomrom.
Hos enkelte barn kan gjentatte usannheter også sees i lys av nevrobiologiske og utviklingsmessige forhold. Barn med ADHD kan svare impulsivt før de rekker å tenke gjennom hva som faktisk skjedde. Barn som har opplevd traumer eller levd med et høyt stress over tid, kan ha et nervesystem som er aktivert store deler av tida. Dette kan påvirke både hukommelse og hvordan barnet er i stand til å formidle seg. I slike tilfeller kan det som fremstår som løgn, delvis være et uttrykk for hvordan hjernen bearbeider informasjon under belastning.
Noen ganger kan også det voksne oppfatter som løgn, være et uttrykk for barnets egen virkelighet. Følelser påvirker hukommelse. Barn husker ikke nødvendigvis hendelser slik de faktisk fant sted, men slik de opplevde dem. Når et barn insisterer på en versjon som avviker fra de voksnes, betyr ikke det alltid at barnet bevisst forsøker å lyve. Det kan være den fortellingen som gir mest mening ut fra barnets opplevelse.
I familieterapeutisk arbeid kan det derfor være nyttig å være varsom med å gå inn i en kamp om fakta. Dersom hovedmålet blir å få barnet til å innrømme at det har løyet, risikerer vi å overse funksjonen løgnen har. Barnet kan oppleve seg avslørt, skamfull eller misforstått, og behovet for beskyttelse kan bli enda sterkere.
Dette betyr ikke at sannhet er uviktig. Barn trenger voksne som hjelper dem å utvikle ansvarlighet, ærlighet og tillit. Men veien dit går ofte gjennom trygghet fremfor konfrontasjon. Når den voksne møter usannheten med nysgjerrighet fremfor anklage, åpnes et rom hvor barnet lettere kan utforske hva som egentlig skjedde.
Et systemisk perspektiv minner oss samtidig om at barns strategier alltid utvikles i en relasjonell kontekst. Hvis et barn gjentatte ganger tyr til usannheter, kan det være relevant å undersøke hvordan familien håndterer feil, konflikter og sårbarhet. Er det rom for å innrømme tabber uten å miste verdi? Opplever barnet at sannheten blir møtt med forståelse, eller med sterke reaksjoner? Finnes det høye forventninger som gjør det vanskelig å vise utilstrekkelighet? Slike spørsmål retter oppmerksomheten mot samspillet fremfor individet alene.
En viktig oppgave for terapeuter og foreldre blir derfor å bidra til et klima hvor sannheten blir tryggere enn løgnen. Det innebærer ikke å bagatellisere usannheter, men å møte dem med en kombinasjon av tydelige grenser og emosjonell tilgjengelighet. Barn trenger å erfare at de kan være ærlige også når de har gjort noe galt – og at relasjonen tåler sannheten.

Selv om det kan være vanskelig å møte løgn med ro, er det viktig å ha med seg at barn som regel ikke lyver fordi de ønsker å bedra oss. De lyver fordi de forsøker å beskytte noe de opplever som enda mer sårbart enn sannheten, for eksempel følelsen av tilhørighet, selvbildet sitt eller opplevelsen av trygghet.
Derfor er det ofte mer hjelpsomt å være nysgjerrig på hva løgnen forsøker å ivareta, og hvilken funksjon den har, enn å møte den med korrigering eller anklager.

12/07/2026

«Jeg bor i Norge»

Tidligere i sommer var storfamilien på ferie på en campingplass på Fagernes. En ettermiddag lekte jeg sammen med tantejenta mi på 4,5 år på lekeplassen. Etter hvert fikk hun øye på en annen jente og gikk bort til henne.
Det første hun sa var:
– Jeg bor i Norge.
Den andre jenta svarte umiddelbart:
– Det gjør jeg også.
Så fortsatte de.
– Jeg går i barnehage.
– Jeg også.
– Jeg er 4,5 år.
– Jeg har nettopp vært det. Nå er jeg 5.
Det slo meg hvor intuitivt barn gjør noe vi voksne kanskje glemmer litt innimellom.
De leter etter det de har til felles, slik at likhetene skaper bro. Hver lille fellesnevner blir en bekreftelse på at «du og jeg har noe sammen». Og nettopp der begynner relasjonen å vokse.
Som familieterapeut tenker jeg at dette er noe av kjernen i det å skape trygghet. Tilhørighet oppstår sjelden fordi vi overbeviser hverandre eller finner de riktige ordene. Den oppstår når vi kjenner oss gjenkjent. Når vi opplever at den andre ser noe av seg selv i oss – og vi ser noe av oss selv i den andre.
Og denne ettermiddagen var disse fellestrekkene akkurat nok til at jentene fikk en fin lek sammen.
Kanskje er «jeg også» noe av det vakreste vi kan høre når vi møter et nytt menneske. For i de to små ordene ligger en invitasjon til tilhørighet.