15/06/2026
Hvem skal eie Norge om 20 år?
Hver eneste uke hører vi NHO, LO og regjeringen messe det samme budskapet: Vi må bygge ut mer vindkraft på land og kaste hundrevis av milliarder ut i havet på subsidiert havvind for å «redde norsk industri» på steder som Herøya, Karmøy, Årdal og Mosjøen.
Men stopp en halv. Har de i det hele tatt regnet på hva dette vil gjøre med AS Norge? Sannheten er at det regnestykket de serverer oss, er ren og skjær bløff.
Lettere blir det ikke å forstå når vi ser på de tre brutale realitetene som politikerne nekter å snakke om:
1. Havvind er et økonomisk sluk uten likeRegjeringens prestisjeprosjekter på havvind produserer ekstremt dyr strøm. For at disse gigantiske turbinene i det hele tatt skal snurre, må staten spytte inn titalls milliarder av våre skattepenger i subsidier. Tror NHO, LO og Ap oppriktig at en smelteverksindustri som er avhengig av billig kraft for å overleve, kan reddes av verdens dyreste og mest ustabile strøm?
2. Strømmen byttes bort mot «varm luft»
Samtidig som vi blir fortalt at vi har et akutt kraftunderskudd, godtar vi gjennom EØS-avtalen at utenlandske tech-giganter får fri tilgang til arvesølvet vårt. Vi tar den stabile, billige vannkraften som i over 100 år har holdt liv i lokalsamfunnene våre, og gir den til enorme datasentre.
La oss se på det brutale byttet i jobb-regnskapet:
Før: Et smelteverk eller en hjørnestensbedrift bruker kraften til å sysselsette 1 000 stolte industriarbeidere. Hver av disse jobbene skaper 2,5 andre arbeidsplasser på bygda – for rørleggeren, snekkeren og den lokale kjøpmannen. Det er dette som kalles multiplikatoreffekten.Nå: Strømmen slukes i stedet av et høyteknologisk datasenter. Når anlegget er ferdigbygd, sitter lokalsamfunnet igjen med kanskje 30 til 40 faste arbeidsplasser for vektere og vaktmestere.
3. Eksportregnskapet tømmes
Når Hydro lager aluminium eller Yara lager gjødsel, eksporterer vi fysiske kvalitetsprodukter som verden vil betale for. Det gir ekte verdier i den norske statskassen. Når et datasenter sluker kraften vår, eksporteres det bare datasignaler. Verdiskapingen og milliardprofitten havner i skatteparadiser eller i Silicon Valley, mens Norge sitter igjen med tomme hender og rasert natur.
Konsekvensen for Distrikts-Norge er fatal:
Når industriarbeidsplassene på gulvet flagges ut fordi strømmen blir for dyr, og datasentrene ikke leverer de jobbene vi ble lovet, kollapser lokalsamfunnene. Skatteinntektene forsvinner, skolene legges ned, og ungdommen flytter.
Vi sitter igjen med ødelagte fjell, raserte fiskebanker fra havvind, og folketomme bygder. Alt mens pengene våre subsidierer symbolske, grønne prosjekter.
Dette er ikke en omstilling. Det er en kontrollert avvikling av det produktive Norge.
Industri- og Næringspartiet (INP) sier klart og tydelig NEI til denne vanvittige politikken. Vi vil ta kontrollen over den norske kraften tilbake, verne om naturen vår, og sikre at de naturgitte konkurransefortrinnene våre skal gå til å bygge norske arbeidsplasser – ikke bare utenlandske datasentre!
Enig? Del innlegget videre!
