Enebakk Pensjonistparti

06/09/2026

Dette er vanskelig å skrive. Jeg vet at mange vil være uenige med meg. Men jeg kan ikke kalle meg en ærlig skribent hvis jeg ikke skriver det jeg faktisk mener. Så får heller noen bli skuffet.

Jeg ble rørt da jeg så Marius gå ved kisten til kong Harald.

Det jeg så, var en ung mann i sorg. En trist ung mann. En skjebne som nesten kunne vært skrevet av en romanforfatter – men som dessverre er virkelig.

Jeg ble rørt fordi bildet av Marius ved kisten forteller noe om nåde. Om familie. Om at vi ikke støter våre barn ut i mørket fordi de har gått feil i livet.

Marius har vært på ville veier. Han er dømt, men har anket. Han blir trolig dømt igjen, og da må han ta den straffen han får. Jeg mener han fortjener straffen. Straffen er viktig for at ofrene skal vite at vi tror på dem. Et samfunn uten ansvar og konsekvenser er ikke et godt samfunn.

Men dette handler om noe annet.

Det var sterkt å se Marius sammen med familien ved kisten.
Jeg våger en påstand: Dette hadde neppe skjedd i så mange andre land.

For det er noe stort med et samfunn som klarer å skille mellom det et menneske har gjort, og hvem mennesket er.

En bortkommen sønn, med fotlenke rundt ankelen, får lov til å gå sammen med familien og legge hånden på kisten til vår døde konge.

Det forteller noe om familien.
Det forteller noe om kong Harald.
Og det forteller noe om oss.
Noe jeg faktisk er stolt av.

Det bor en klok mann på Bryne. (Ja, det finnes faktisk kloke menn på Bryne … he, he.) Kjell Arild Pollestad skriver:

«Men selv om ordet "nåde" kanskje ikke finnes i hans vokabular, merket han nok et streif av den da han fikk legge den ene hånden i håndtaket på kongens kiste. Jeg tror det var helt i kong Haralds ånd.»

Jeg tror Pollestad er inne på noe viktig.

For i dette øyeblikket var det ikke forbryteren Marius som sto der.
Det var sønnen til dronningen som gikk like bak ham.

Og kanskje er det nettopp det som er nåde: At et menneske kan ha gjort noe galt uten å slutte å være et menneske. At man kan straffes for det man har gjort, uten å bli fratatt retten til å være en del av sin egen familie.

Til dere som mener Marius burde vært holdt borte fra kisten, har jeg bare ett spørsmål:
Hvis det var ditt barn som hadde gått seg vill – ville du virkelig ha skjøvet det bort?

(Kjekt hvis du deler)

22/08/2026

ne , jeg. Kan være til inspirasjon i mange fylker ....

21/08/2026

·
Dette skjer i alle kommuner akkurat nå!
Marianne Mørck Danielsen


AKKURAT NÅ SITTER KOMMUNELEDERE I ALLE LANDETS KOMMUNER MED EN HELT UMULIG OPPGAVE.
De skal dekke innbyggernes økende behov med penger de ikke har.
Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at «vi kommer til å gå tom for folk, før vi går tom for penger» og «vi må organisere oss smartere, bruke kompetansen bedre og finne teknologi som kan frigjøre tid».
Men her blandes to problemer sammen.
Det ene er at det nærmest har blitt et «julevers» at vi i fremtiden ikke vil ha nok mennesker til å løse oppgavene på samme måte som i dag.
Men det er ikke en ubestridt sannhet at helse- og omsorgstjenestene derfor ikke kan eller skal bruke flere mennesker. Fagfolkene bak Motmeldingen til Helsepersonellkommisjonen har utfordret dette premisset. Hvor stor del av arbeidskraften vår vi skal bruke på helse og omsorg, handler også om politiske prioriteringer.
Det andre er at vi akkurat nå kutter i kompetanse, kapasitet og tilbud som allerede eksisterer ute i kommunene våre.
Ikke på grunn av manglende arbeidskraft. Men fordi kommunene ikke har penger.
Det er to forskjellige problemer. Og jeg synes vi må slutte å bruke det ene som forklaring på det andre.
For noen ganger er problemet faktisk for få folk. Dessverre. Og særlig i demensomsorgen blir dette bare tydeligere.
Demens er nå den største dødsårsaken i Norge og er en progredierende sykdom. For mennesker med demens innebærer sykdomsutviklingen at de gradvis vil mestre mindre selv og få behov for mer hjelp, trygghet og menneskelig tilstedeværelse.
Jeg er sikker på at teknologi og bedre organisering kan frigjøre tid. Men ingen av de to strategiene kan holde hånden til et urolig menneske, hjelpe noen med å spise frokosten sin eller være trygt til stede når verden ikke lenger gir mening.
Så ja, vi må utfordre måten vi organiserer tjenestene på.
Men jeg trenger også at politikere og ledere tør å stille det motsatte spørsmålet:
Når er bemanning og menneskelig tilstedeværelse helt essensielt?

19/08/2026

Pensjonistpartiet Akershus
14. juni
·
Det handler om å bry seg.
Stig W. Jørgensenhar publisert et innlegg iPensjonistpartiet, Team Elverum - Politikk for by og bygd
11. juni
·
En sterkere helsetjeneste når du trenger den
Pensjonistpartiet vil styrke helsevesenet slik at alle får den hjelpen de trenger – når de trenger den. Vi vil redusere ventetidene, styrke bemanningen og sikre bedre behandling i hele landet.
For oss handler helsepolitikk om trygghet. Pasientene skal møtes med respekt, omsorg og faglig kvalitet. Derfor vil vi satse på flere sykepleiere, helsefagarbeidere og leger, samtidig som vi reduserer unødvendig byråkrati og gir helsepersonell mer tid til pasientene.
Vi vil også styrke eldreomsorgen med flere sykehjemsplasser, bedre hjemmetjenester og en verdig omsorg for alle eldre. Ingen skal føle seg utrygge eller stå alene når behovet for hjelp melder seg.
Pensjonistpartiet arbeider for et helsevesen som setter mennesket først – med kortere ventetider, flere hender og bedre behandling for en tryggere hverdag for alle. Se mindre

17/08/2026

Skolestart.
I disse dager skal tusenvis av barn igjen pakke sekken og gå gjennom skoleporten. For de fleste er det en dag fylt med forventning. Gjensyn med venner, nye lærere, kanskje en helt ny skole, og sommerfugler i magen.
Men sommerfugler i magen kan bety forskjellige ting. For noen barn er det ikke forventning og glede. Det er redsel.
De vet hvem som venter i skolegården. De kjenner blikkene, ordene og utestengingen. Og hjemme sitter foreldre med den samme uroen. Foreldre som vet at barnet deres ikke har det godt, og som kanskje har kjempet lenge for å bli hørt.
Elevundersøkelsen har vist at rundt én av ti elever opplever mobbing. Det er et kaldt tall. Omregnet til mennesker har det vært snakk om rundt 70 000 barn – omtrent like mange som det er plass til på tre nesten fullsatte Ullevaal stadion.
Tre stadioner med barn.
Men tall forteller ikke hvordan det føles. Det gjør denne stemmen:
«Jeg hadde vondt i magen og grudde meg hver dag. Jeg tenkte: Hvordan skal jeg orke det en dag til?»
Der har vi egentlig hele statistikken.
Alle barn har rett til et trygt og godt skolemiljø. Likevel forteller barn at de ikke alltid blir trodd eller tatt på alvor når de sier fra.
Da hjelper det lite om voksne diskuterer hvorvidt det skal kalles mobbing, krenkelser, trakassering eller utestenging.
Et barn som gruer seg til skolen, bryr seg neppe om hvilket ord vi voksne bruker.
Barnet trenger voksne som ser, tror og handler.
Ingen skole bør være mer opptatt av sitt gode rykte enn av barnet som har vondt i magen søndag kveld. Og ingen bør slå seg til ro med ordene: «Vi har ikke mobbing på vår skole.» Mobbing kan finnes også der voksne ikke ser den.
Nå begynner et nytt skoleår.
Jeg ønsker lærere, skoleledere og foreldre lykke til. Men aller mest ønsker jeg alle barna en god og trygg skolestart.
Og til det barnet som akkurat nå gruer seg:
Du skal ikke måtte være modig nok til å tåle mobbing. Vi voksne skal være modige nok til å stoppe den.

25/03/2026

Året 2026 blir et flott år for Pensjonistpartiet. I går ble Pensjonistpartiet i Nannestad igjen satt på kartet. Nytt styre ble konstituert. der. I forrige uke ble PP.-Lillestrøm styrket med nytt styre. Snart kommer turen til Enebakk og Ullensaker.
Pensjonistpartiets Ungdomslag er konstituert på landsbasis med styremedlemmer fra Nordland, Buskerud og Akershus. Og så er det opprettet et PPU i Akershus med styremedlemmer fra Nordre Follo, Ås, Lillestrøm og Nannestad. Landsoversikten viser at vi har 31 medlemmer i alderen 16 - 35 år. Jo , fremtiden ser virkelig lys ut !

16/12/2025