25/09/2026
EUROPA STÅR VED ET VEISKILLE
Mens Europa ruster opp, arbeides det samtidig for å få Russland og Ukraina tilbake til forhandlingsbordet.
USA har gjenopptatt et direkte diplomatisk spor. Steve Witkoff og Jared Kushner møtte Vladimir Putin i Moskva og reiste deretter direkte til Kyiv for samtaler med Volodymyr Zelenskyj.
Dette var ikke bare et symbolsk besøk.
USA forsøker å få i gang nye forhandlinger. Det diskuteres nye møter, mulige tiltak for å redusere angrep på kritisk infrastruktur og hvordan partene kan bringes videre mot en forhandlet løsning. Europeiske representanter har også vært involvert i deler av samtalene.
Det betyr at det faktisk finnes et diplomatisk spor midt i krigen.
Men det finnes også en politisk faktor som kan endre hele regnestykket.
AfD har på bare to uker vunnet to delstatsvalg og leder samtidig nasjonale meningsmålinger i Tyskland. Samtidig krever partiet en annen kurs overfor Russland og Ukraina og større vekt på forhandlinger.
Dersom dagens politiske utvikling fortsetter og partiet senere får reell innflytelse over en tysk regjering, kan Europas største økonomi få en helt annen Ukraina- og Russland-politikk.
Det kan få konsekvenser langt utenfor Tyskland.
For hva skjer med Europas langsiktige opprustningspolitikk dersom den politiske maktbalansen endrer seg før programmene og investeringene er fullt etablert?
Og hvor stor betydning har denne muligheten for de etablerte partiene som i dag står bak Europas kurs?
Fredssporet vokser ikke fram i et politisk vakuum. Europa selv er i endring.
For oss i Norgesdemokratene er denne utviklingen gledelig. Vi ønsker fred og forhandlinger framfor en stadig farligere eskalering mellom NATO og Russland. Når USA nå arbeider for forhandlinger, samtidig som AfD vokser kraftig i Tyskland og krever en annen kurs, åpner det et politisk handlingsrom som ikke eksisterte på samme måte tidligere.
Hvis denne utviklingen kan bidra til å få slutt på krigen, ønsker Norgesdemokratene å være en tydelig norsk stemme for det diplomatiske sporet. Norge bør bidra til fredsarbeidet, ikke bare finansiere stadig mer militær opprustning.
Likevel preges den europeiske debatten i stor grad av opprustning, trussel og beredskap.
Hvorfor snakker vi ikke mer om muligheten for fred?
Her bør vi følge pengene.
EU-landenes forsvarsutgifter har økt nesten 80 prosent siden 2020. Gjennom Readiness 2030 legges det opp til å mobilisere opptil 800 milliarder euro til forsvar og sikkerhet. 150 milliarder euro kan komme gjennom SAFE-lån, mens medlemslandene gis betydelig større økonomisk handlingsrom til forsvarsinvesteringer.
Dette er enorme summer.
Produksjonskapasitet bygges opp. Investeringer foretas. Kontrakter inngås. Europas sikkerhetspolitikk og økonomi knyttes stadig tettere til en omfattende og langsiktig militær opprustning.
Da er det legitimt å stille spørsmålet:
Hvilke økonomiske interesser er nå bygget opp rundt fortsatt høy militær spenning i Europa, og hva skjer med disse interessene dersom krigen avsluttes?
Også Norge har bundet enorme summer.
Nansen-programmet har en samlet ramme på 274,5 milliarder kroner fram til 2030. Bare i 2026 er det bevilget 85 milliarder kroner, hvorav 70 milliarder går til militær støtte.
Utenriksminister Espen Barth Eide synes aldri å gå tom for penger når det gjelder Ukraina.
Samtidig kjenner vanlige nordmenn høye boliglånsrenter, dyrt drivstoff, presset kommuneøkonomi og utfordringer innen helse og eldreomsorg.
Det er derfor rimelig å spørre hvor lenge Europas befolkning skal finansiere en stadig større opprustning dersom det samtidig finnes en reell mulighet for forhandlinger.
For hvem betaler prisen når krigen fortsetter?
Vanlige mennesker i Ukraina.
Vanlige mennesker i Russland.
Og Europas befolkning som finansierer stadig større militære budsjetter.
Fred og fortsatt eskalering får svært forskjellige menneskelige, politiske og økonomiske konsekvenser.
Det er legitimt å følge pengene.
NATO-historien bør også gjøre oss varsomme.
I 1999 bombet NATO Jugoslavia uten uttrykkelig mandat fra FNs sikkerhetsråd. Alliansen viste dermed at den var villig til å bruke militær makt utenfor medlemslandenes territorium uten at et NATO-land først var angrepet.
Derfor kommer det vanskelige spørsmålet:
Hva skjer dersom fredssporet begynner å lykkes, og en sabotasje, dronehendelse eller annen provokasjon plutselig inntreffer?
Når konsekvensen kan bli direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland, må beviskravet være ekstremt høyt før skyld fordeles og militære beslutninger tas.
Vi må ikke la én dramatisk hendelse være nok til å trekke Europa inn i en direkte krig mellom atommakter før det foreligger solid dokumentasjon på hva som faktisk har skjedd og hvem som står bak.
Følg fredsforhandlingene.
Følg pengene.
Følg opprustningen.
Og krev dokumentasjon dersom en hendelse brukes til ytterligere eskalering.
Europa trenger ikke en direkte krig mellom NATO og Russland.
Det diplomatiske sporet finnes. Det arbeides med det nå.
Det bør få en reell sjanse, også her hjemme.
Johnny Bakken
Norgesdemokratene