03/06/2026
Det sitter litt langt inne å skrive dette innlegget, det skal jeg ærlig innrømme. Ikke fordi jeg er redd for å si hva jeg mener, men fordi jeg oppriktig hadde håpet at vi var kommet lenger.
Kan vi please slutte å snakke ned Pride som om det er noe farlig eller provoserende, når det egentlig er et fristed for mennesker som bare vil leve trygt — et uttrykk for frihet, likeverd og menneskeverd?
Kan vi ikke heller snakke om aksept, respekt, medmenneskelighet og – ja – kjærlighet?
Nå har jeg lenge lest flere innlegg i aviser, og på sider fra alt fra «verdipolitikere» til kommentarfeltkrigere som mener mye om mennesker de ikke kjenner — mennesker som bare vil ha trygghet, aksept og respekt.
Vi vil ha det som jeg – og de aller fleste skeive og støttespillere – mener er kjernen i hvorfor vi har Pride. Vi vil ha aksept. Aksept for at vi er bra nok, akkurat som vi er. Aksept for at vi kan forelske oss i en av samme kjønn. Aksept for at vi kanskje ikke føler at vi hører hjemme i vår egen kropp. Aksept for at følelsene våre ikke alltid passer inn i det majoriteten av verdenssamfunnet ser på som “normalt” eller “akseptabelt”.
Vi vil bare ha aksept. Så enkelt er det.
Du trenger ikke være enig, og du trenger heller ikke å like det. Det er helt greit. Men kan du ikke bare akseptere at sånn er det? Og hvis du ikke klarer å akseptere det – så kan du i det minste vise litt respekt. Respekt for at folk mener noe annet enn deg.
For vi mennesker er forskjellige. Det er rundt 8,3 milliarder mennesker på denne kloden. 8,3 milliarder ulike – eller for å si det enda bedre – unike individer. 5,63 millioner av disse bor i Norge. Vi er, som kongen vår så pent sa det i sin kjente tale fra 2016, fremfor alt mennesker. Vi gjør forskjellige ting. Vi tror på forskjellige ting. Vi liker forskjellige ting. Det er oss.
Det er oss som er fellesskapet. Et fellesskap jeg hadde håpet var stort nok til å romme de viktige verdiene. Verdier som alle, uavhengig av tro og livssyn, burde se på som en essensiell del av hverdagen. Et raust fellesskap, der også medmenneskelighet står sentralt.
Og igjen, det er derfor vi feirer Pride.
Jeg er selv skeiv. Eller “homo”, som noen sikkert ville kalt meg. Jeg er en bifil mann som straks går inn i sitt siste år av tyveårene. Jeg er kristen. En kristen mann som har lært at du skal elske din neste som deg selv. At du skal vise nestekjærlighet, tålmodighet, ydmykhet og – fremfor alt – medmenneskelighet. Er ikke det fint?
Hvor er nestekjærligheten når Even på 16 sitter alene på rommet sitt og gruer seg til å fortelle foreldrene sine at han er forelsket i en gutt? Hvor er medmenneskeligheten når Karoline på 24 blir møtt med blikk og kommentarer fordi hun endelig har funnet seg selv etter en tid fylt av frykt, uro og utenforskap? I en tid der alt hun ønsker er trygghet og varme i en sårbar fase av livet?
For det er her jeg synes ting begynner å bli litt rart. Hadde Even på 16 sittet i rullestol, og Karoline på 24 mistet store deler – eller alt – av synet, da hadde vi snakket varmt om nestekjærlighet og medmenneskelighet i fleng. Men så fort det handler om ting vi selv er uenige i, som for eksempel legning, identitet eller kjønnsuttrykk, da blir det plutselig veldig vanskelig. Da virker det nesten som om alle de menneskelige verdiene ikke lenger teller.
Og la meg si det høyt og tydelig: Pride er ikke seksualisering. Greit, det finnes alltid noen som seksualiserer Pride, men av de få som faktisk gjør det, så er de fleste personer utenfra – ikke de som faktisk står i Pride-bevegelsen. Pride er heller ikke et press eller en ideologi som pådyttes barn i barnehage og skole. Det handler ikke om å fortelle noen hvem de skal være. Pride handler om aksept, respekt og rom for å være akkurat den du er.
Og bare for å ha sagt det en gang til: Ingen blir spurt om hvem de vil være i dag, eller hva de føler seg som. Barn blir ikke gitt en identitet i verken skole eller barnehage. De får trygghet. De får lære at alle mennesker er forskjellige. At alle er like mye verdt. At aksept og respekt skal gjelde alle.
Og derfor er Pride viktig. I barnehagen, på skolen, i kommunen, på jobben og overalt i samfunnet. Pride er kanskje ikke perfekt, men det er nødvendig.
Alt jeg ønsker meg er et samfunn der Even og Karoline – og alle andre – slipper å være redde. Et samfunn der verdiene vi alle liker å snakke om faktisk etterleves. Der misforståelser unngås, og uenigheter møtes med et helt annet debattklima enn i dag. For hvem vet? Plutselig er det din sønn eller datter, din beste kompis eller venninne, eller et annet familiemedlem som står i dette, i sårbarhet.
Måtte du som leser dette oppleve både nestekjærlighet, varme, trygghet og – ikke minst – innenforskap. Måtte du finne plass, for du er velkommen. Akkurat som du er. Du er ikke feil. Du er riktig, akkurat som deg.🏳️🌈
